Miljøblogg – hva vi vil

Se, torsken ….

 

Små ting kan sette store følelser i sving. Debatten rundt fiskeforbudssonen innerst i fjorden vår er et utrolig godt eksempel på akkurat det.

28. mars 2017

For Miljøpartiet De Grønne i Tvedestrand har det ikke vært noen tvil om standpunktet. Vi støtter forskninga på fjordtorsken, slik prosjektet nå er utformet og skal gjennomføres. Selvsagt er det feil at man «glemte» å legge det ut på høring i forbindelse med siste politiske behandling. Men dette er en helt objektiv blemme som blir ryddet opp i – og som forskerne i Flødevigen ikke kan lastes for.

Drivkraften bak motstanden mot fiskeforbudet er ellers ganske åpenbar. Vi mennesker liker ikke politiske beslutninger, eller for den saks skyld vitenskapelige fakta, som legger begrensninger på livsutfoldelsen vår. I en tid der populistiske ryggmargsreflekser i det store bildet sitter løsere enn på ganske mange år, skal det ikke mye til før interessegruppene begynner å fiske i rørt vann.

Selv hadde jeg hyggelig besøk av fiskeaksjonist H C Hansen med underskriftslista her en morgen. Vi hadde en hyggelig prat på trappa, der jeg i all vennskapelighet gjorde kjent mitt og MDG sitt syn på fjordtorskens fremtidsmuligheter – før HC reiste videre til neste dør.

For min egen del er jeg ingen fisker. Et par småhvittinger i nærheten av Fjerdingskjær er alt jeg har klart å trekke opp av fjordbassenget i årenes løp.  Jeg syns derfor ikke at fiskeforbudet legger noen demper på gleden ved å bo med utsikt til fjordbassenget omkranset av Furøya, Grønland og Epleviktangen.

Ikke har fiskeforbudet noe å si i det daglige heller. Det aller meste av den fisken som spises i Tvedestrand (eller andre steder) er kjøpt – og ikke selvfisket. Og vi skal ikke lenger enn ut forbi Knutsvik, før det er fritt fram for å fiske seg sin egen middagsfisk.

Forskninga som gjennomføres nå, tror jeg vil ha stor betydning for den framtidige forvaltninga av kysttorsken. Det handler om at fjorden og havet også i framtida skal være et intakt økosystem der vi kan høste av overskuddet og glede oss over det. Enten det er utfra et folkehelseperspektiv – fisk og sjømat er sunt. Eller rett og slett bare god gammeldags matglede: En god kokk og en god fisk rommer stort potensial for å skape nytelse og god stemning rundt et bord.

Og apropos glede. La oss være glad for at det forskes på fisken vår. Det koster oss lite å la den være i fred så lenge. Mat og fiskemuligheter har vi nok av uansett.

Men ingenting kommer av seg selv. Vi mennesker har helt siden den industrielle revolusjon herjet med miljø og naturressurser, nærmest uten tanke på framtida. Det er det nødt til å bli en slutt på. Derfor skal vi passe oss for å la snevre egeninteresser, kynisk godtroenhet og vitenskapsforakt få næring fra allehånde populistiske bortforklaringsmodeller. Vi har ingen rett til å avvise vitenskapelige fakta – selv om vi ikke liker dem.

På global basis har vi en stor jobb foran oss med å redde livsgrunnlaget vårt. Kampen må føres på mange fronter. En ting er å rydde opp i gamle miljøsynder – som plasten i havet. «Fordelen» med den er at alle kan se den, som det konkrete problemet den er.  Men aller viktigst er det å vinne kampen om kunnskapen – og om klimaet. Da nytter det ikke å beskylde vitenskapen for å drive falsk forskning, eller å henge media for å spre falske nyheter – bare fordi vi ikke liker det vi hører.

Jeg mener ikke at vi skal gjøre torsken om til ei hellig ku. Men som symbol på vår vilje til å gi fjorden vår videre til framtidige generasjoner, kan jeg ikke tenke meg noen kandidat som er bedre egnet enn en sprell levende tvedestrandstorsk.

Men da må vi la den være der den er – enn så lenge.

 

ANDREAS WESTHEIMER

Miljøpartiet De Grønne i Tvedestrand

 

Opprinnelig publisert som innlegg i Tvedestrandsposten i mars 2017.